Veidekkedommen, Rt. 2003 s. 1531

Allerede i 2003 avsa Høyesterett en sentral dom knyttet til spørsmålet om hvordan kontrakter vunnet ved anbud skal tolkes, og hvorvidt det er adgang til å gjøre endringer i avtalene basert på feil, uklarheter ol. i tilbudene.

Utgangspunktet var avtalelovens bestemmelser i §§ 32 og 33 som sier at en avtale kan ikke brukes mot den som har misforstått faktum eller ved feilskrift har levert et annet tilbud enn det tilbyder mente å sende, forutsatt at mottakeren var klar over misforståelsen og feilskriften på det tidspunkt avtalen senere ble inngått.

Når det inngås avtaler etter forutgående konkurranse, blir disse bestemmelsene satt til side, og erstattet med regler som går ut på at tilbyder har selv risikoen for feil, mangler eller uklarheter i sine tilbud, og oppdragsgiver bare kan rette feil i tilbudene dersom de er åpenbare og det er klart hvordan feilen skal rettes.

Saken Høyesterett hadde til behandling startet med at Veidekke hadde priset en bestemt post til kr. 74,72 pr enhet, mens konkurrentene hadde priset samme post i størrelser rundt 1.333,- til 1.991,-. Hvorvidt en slik feil er «åpenbart» beror på om oppdragsgiver faktisk blir klar over feilen. Det kan variere fra sak til sak, og var ikke det avgjørende for Høyesterett. Det avgjørende var at det ikke var «klart» hvordan feilen skulle rettes. Siden det ikke var klart hvordan feilen skulle rettes, hadde heller ikke oppdragsgiver rett til å rette feilen før kontrakt ble inngått, og da ville det ikke være riktig å tillate entreprenøren å kreve avtalen endret etter bestemmelsene i avtaleloven §§ 32 og 33.

Høyesterett stadfestet dermed det et sentralt prinsipp som i dag er godt forankret i regelverket om offentlige anskaffelser, NS 8400 og den ulovfestede anbudsretten.

Senere har vi fått andre dommer fra Høyesterett som har utpenslet nærmere hvordan denne type kontrakter faktisk skal tolkes.

Les hele dommen her:

(1) Dommer Tjomsland: Saken gjelder krav fra en anbyder om å få endret feilprising av en enhetspris i et anbud etter at kontrakt var inngått.

(2) Statens vegvesen innbød sommeren 1997 til anbudskonkurranse for riksvei 23 Oslofjordforbindelsen, Parsell 5, Måna-Vassum. Ved anbudskonkurransen ble NS-3400 Regler om anbudskonkurranser for bygg og anlegg anvendt, med de mindre endringer Statens vegvesen har innført i sine anbudsregler. Anbudet gjaldt bygging av 5,6 km vei inklusive to tunneler og to bruer i betong. Ved utløpet av anbudsfristen var det kommet inn fem anbud. Veidekke ASA hadde gitt det laveste anbudet med en kontraktssum på ca. 168 millioner kroner, eksklusive merverdiavgift. Det nest laveste anbudet var gitt av SRG ANS, med en kontraktssum på ca. 176 millioner kroner. Veidekke ble den 2. oktober 1997 meddelt at selskapet var tildelt entreprisen, og kontrakt mellom Statens vegvesen Oslofjordforbindelsen og Veidekke ble inngått den 29. oktober 1997. Arbeidet ble igangsatt umiddelbart.

(3) I midten av april 1998 oppdaget Veidekke at en av prosessene – prosess 52.31 – i anbudet var feilpriset. Denne prosessen omfattet legging av isolasjonsplater av polystyren med en tykkelse på 5 cm over grus som frostsikring av fundament inne i tunnelene. Enhetsprisen skulle ifølge anbudsbeskrivelsen oppgis pr. kubikkmeter, men under anbudsregningen hadde Veidekke kommet i skade for å benytte kvadratmeterprisen. Feilen hadde oppstått ved at Veidekke i forbindelse med innhenting av priser fra sine underleverandører hadde mottatt et tilbud hvor kvadratmeterpris feilaktig var angitt som pris pr. kubikkmeter. Da en annen underleverandør senere innga et bedre tilbud angitt i pris pr. kvadratmeter, overså Veidekke dette og førte denne kvadratmeterprisen inn i sin ressursbank – som angir prisen på de ressurser som benyttes for å utføre oppdraget – som en kubikkmeterpris. Enhetsprisen ble derfor satt til 74,72 kroner, mens den – ifølge Veidekke – skulle vært 1.494,40 kroner. Dette beløp fremkommer ved at kvadratmeterprisen multipliseres med 20. Med den prosjekterte mengde utgjør dette en differanse i Veidekkes disfavør på 1.490.664 kroner i forhold til kontraktens sum for denne prosessen.

(4) Da forholdet ble oppdaget, tok Veidekke umiddelbart kontakt med vegvesenet og anførte at det forelå en åpenbar feil ved prisingen og krevet enhetsprisen oppjustert. Etter en del korrespondanse mellom partene avslo vegvesenet kravet av prinsipielle grunner.

(5) Veidekke forela saken for Byggebransjens Faglig Juridiske Råd (BFJR), som er et rådgivende bransjeorgan, men i rådets uttalelse – sak 505 (2000) – fikk selskapet ikke medhold i at enhetsprisen skulle korrigeres. Rådet mente at bransjen var best tjent med en tilnærmet unntaksfri regel om at enhetspriser i anbud ikke kan endres på annen måte enn ved oppretting av åpenbare feil av den art som NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum gjelder.

(6) Veidekke tok den 2. juni 2000 ut stevning mot staten v/Samferdselsdepartementet, og Ytre Follo herredsrett avsa den 22. desember 2000 dom med slik domsslutning:«1. I kontrakt mellom Statens vegvesen Oslofjordforbindelsen og Veidekke ASA vedrørende Rv 23 Oslofjordforbindelsen, Parsell 5: Måna – Vassum, datert 29 oktober 1997, settes enhetsprisen i prosess 52.31, frostsikring med polystyren, til kr 1.494,40,-.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale Veidekke ASA dennes saksomkostninger med kr 83.539,- kroneråttitretusenfemhundreogtrettini – med tillegg av 12 – tolv – % rente fra forfall og til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 – fjorten – dager etter dommens forkynnelse.»

(7) Herredsretten fant at vilkårene for å anvende avtaleloven § 32 første ledd var til stede. Etter herredsrettens syn kunne § 32 første ledd ikke tolkes innskrenkende slik at bestemmelsens rekkevidde samsvarte med unntaksregelen i NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum.

(8) Staten v/Samferdselsdepartementet påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Borgarting lagmannsrett avsa den 13. mai 2002 dom med slik domsslutning:«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse betaler staten v/Samferdselsdepartementet 77.770 – syttisyvtusensyvhundreogsytti – kroner til Veidekke ASA i saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt rente i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

(9) Lagmannsretten mente at enhetsprisen i prosess 52.31 skulle vært rettet etter at forholdet hadde vært tatt opp med Veidekke etter bestemmelsen i NS-3400 pkt. 13.3 annet punktum, noe vegvesenet etter lagmannsrettens mening pliktet å gjøre. Etter lagmannsrettens syn kunne feilen da også kreves rettet etter kontraktsinngåelsen med grunnlag i avtaleloven § 32 første ledd.

(10) Staten v/Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere instanser.

(11) Den ankende part – Staten v/Samferdselsdepartementet – har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

(12) Anskaffelsesretten inneholder bestemte regler for avtaleinngåelsen etter anbudsinnbydelse. Disse reglene har sammenheng med at det i slike tilfeller foreligger et flerpartsforhold. Etter NS-3400 pkt. 13.2 og pkt. 13.3 gjelder et forhandlingsforbud og et forbud mot å foreta endringer i anbudet. Saken gjelder spørsmålet om unntakene fra disse forbudene hjemler Veidekkes rettingskrav.

(13) Det bestrides at avtalelovens ugyldighetsregler – § 32, § 33 og § 36 – som er påberopt i denne saken, gir en anbyder en utvidet rett til å kreve endringer i et inngitt anbud i forhold til det som følger av de anbudsrettslige regler. Dersom anbudsinnbyderen oppfyller sine plikter i anbudsfasen, kan han – etter statens syn – ikke etter avtaleinngåelsen bli møtt med et krav om retting av pris begrunnet i alminnelig avtalerett. Avtaleloven § 32 første ledd – som er påberopt som den sentrale bestemmelse i vår sak – er en ugyldighetsregel og gir ikke grunnlag for krav om retting av anbud. Det bestrides at avgjørelsen i Rt-1930-642 kan forstås slik at bestemmelsen kan gi grunnlag for et rettingskrav. Det kan heller ikke avtaleloven § 33. Vilkårene for å kreve kontraktsrevisjon etter avtaleloven § 36 er åpenbart ikke til stede i dette tilfellet.

(14) Terskelen for å anvende unntaksreglene i NS-3400 pkt. 13.2 og pkt. 13.3 er meget høy. Når det gjelder hvor strenge krav som her må stilles, og i hvilken utstrekning avtaleloven § 32 første ledd supplerer disse bestemmelsene, har det nok vært en vaklende praksis både i avgjørelser i underordnede domstoler og i uttalelser fra BFJR. Den sprikende praksis illustrerer for øvrig anbudsinnbyderens dilemma – uansett hvilket standpunkt han tar til spørsmålet om retting eller avvisning av et anbud, vil han kunne risikere å bli møtt med krav eller søksmål fra en av anbyderne. Den uttalelsen som BFJR har avgitt i anledning vår sak – sak 505 (2000), fremstår som en prinsipiell avklaring fra rådets side. Denne meget restriktive uttalelsen er fulgt opp i rådets uttalelse i sak 511 (2000). Disse uttalelsene er i samsvar med en utvikling i retning av klare regler og mer forutberegnelig praksis i anskaffelsesretten.

(15) Når det gjelder disse problemstillinger, er det etter statens syn behov for en løsning som gir klare linjer. Den må kunne anvendes både på unormalt lave priser og unormalt høye priser, og den må «ta høyde for» at retting av priser kan føre til at rangeringen av anbyderne endres. En pragmatisk mellomløsning hvor anbudet bare kan rettes opp til neste anbyders sum, er det ikke rettslig grunnlag for.

(16) Rettingsplikten i NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum er begrenset til åpenbare feil. Dette innebærer for det første at det må være åpenbart at det foreligger en feil og for det andre at det må være åpenbart hvordan feilen skal rettes. Lagmannsretten er med rette kommet til at ingen av de to vilkårene er oppfylt i dette tilfellet. En praktisk viktig sondring trekkes mellom regnefeil, kommafeil, overføringsfeil mv. som lar seg lese og avklare direkte ut av anbudet, og «internfeil» – materielle feil – i anbudet, hvor det er uklart om det foreligger en feil og hva som er «riktig».

(17) Prisen på prosess 52.31 fremsto ikke som en «åpenbar feil». Vegvesenets medarbeidere merket seg at enhetsprisen på denne prosessen var unormalt lav, men antok at dette også kunne ha andre årsaker enn en sammenblanding av kvadratmeterpris og kubikkmeterpris, blant annet taktisk prising. Anbudet inneholdt i dette tilfellet hele 650 prosesser, og også for en rekke andre prosesser sprikte beløpene svært meget mellom de forskjellige anbydere. Prosess 52.31 var ikke noe særsyn i så måte. Vegvesenets forhold må bedømmes med dette som bakgrunn.

(18) Det er heller ikke åpenbart hvordan en feil her skulle rettes. Dette kunne – som fremholdt av lagmannsretten – ikke avklares ut fra anbudsdokumentene. Årsaken til differansen var på dette tidspunkt ikke klarlagt, men selv om vegvesenet skulle ha forstått at Veidekke hadde tatt feil av kvadratmeterpris og kubikkmeterpris, sa det ikke seg selv hva enhetsprisen skulle være. Det er ikke umiddelbart klart at det bare er å multiplisere enhetsprisen i anbudet med 20. Det vises til at prosessen omfattet både materialer, transport og arbeid.

(19) Lagmannsretten er kommet til at vegvesenet skulle ha foretatt en avklaring etter NS-3400 pkt. 13.3, og så – når feilen var brakt på det rene – ha rettet enhetsprisen i anbudet. Dette standpunkt bygger – etter statens mening – på den feilaktige oppfatning at pkt. 13.3 utvider rettingsadgangen i forhold til pkt. 13.2. En avklaring etter pkt. 13.3 kan i visse tilfeller innebære at anbudet må avvises etter pkt. 12.4. Derimot kan en slik avklaring ikke føre til en endring av «pris, leveringstid eller andre forutsetninger som har betydning for konkurranseforholdet», jf. pkt. 13.3 tredje punktum. Dette må gjelde uten hensyn til om det ikke er tale om en endring i anbudet som ville ha hatt betydning for rekkefølgen mellom anbyderne. Det må videre være klart at vegvesenet ikke – på grunn av uklarheten omkring enhetsprisen – var forpliktet til å avvise anbudet etter NS-3400 pkt. 12.4. Uklarheten gjaldt én post av 650 og et beløp som utgjorde mindre enn én prosent av anbudssummen.

(20) Selv om vegvesenet skulle ha adgang til å rette anbudet, var det i dette tilfellet mest korrekt ikke å gjøre det. Vegvesenets folk vurderte ikke bare differansen på den aktuelle prosess, men også de mange andre store variasjonene i anbydernes prising av de forskjellige prosesser. Det ville være et brudd på prinsippet om likebehandling dersom bare én post hadde blitt rettet. Vegvesenet behandlet saken profesjonelt og i tråd med bransjepraksis slik den er, og slik den bør være. Det var ikke noe illojalt i forbindelse med vegvesenets behandling av saken. Det vil medføre store praktiske problemer å anvende en rettingsplikt som beror på en konkret vurdering av den type som lagmannsretten har foretatt. En utvidet plikt til avklaring etter at anbudene er kjent, vil også kunne gi grunnlag for uheldig spekulasjon. Vegvesenets folk behandlet saken korrekt, og da må Veidekke bære risikoen for egen feil.

(21) Staten v/Samferdselsdepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser, med tillegg av lovbestemt rente fra forfall og til betaling skjer.»

(22) Ankemotparten – Veidekke ASA – har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

(23) Saken gjelder spørsmålet om vegvesenet kan holde seg til feilprising i anbudet som man forsto var feil. Den reiser derfor spørsmål om kravet til lojalitet og etikk mellom profesjonelle kontraktsparter. Det var synbart for vegvesenet at anbudet inneholdt en feil, og dette oppdaget også vegvesenet under anbudsevalueringen. Avtaleloven § 32 første ledd gjelder også visse typer av materielle feil, ikke bare summeringsfeil og kommafeil. Den feilen som her foreligger, omfattes av avtaleloven § 32 første ledd, og det er denne bestemmelse som er den sentrale i saken. I tillegg anføres at avtaleloven § 33 og § 36 på selvstendig grunnlag vil føre til samme resultat. Det vil være kvalifisert urimelig og i strid med god forretningsskikk at Statens vegvesen skal kunne fastholde en enhetspris som Veidekke uforsettlig har priset feil, når vegvesenet må ha vært klar over feilen da kontrakten ble inngått, uten å gjøre Veidekke oppmerksom på den.

(24) Etter avtaleloven § 32 første ledd kan løftemottaker ikke påberope seg et utsagn som han må forstå mest sannsynlig er motivert av en villfarelse eller misforståelse. Det fremgår av Rt-1930-642 at avtaleloven § 32 første ledd også gir hjemmel for å korrigere vederlaget i et slikt tilfelle. Avtaleloven § 32 legger opp til en vanlig aktsomhetsvurdering. Er først mistanken vakt – slik som i dette tilfellet – plikter mottakeren å forsøke å få avklart forholdet. Frem til uttalelsen i vår sak – sak 505 (2000) – hadde BFJR en entydig praksis hvor det ble tillatt retting av feil opp til nivået for neste anbud. Uttalelsen i vår sak kan synes å innebære en viss innstramming av praksis, men saken var dårligere opplyst for rådet enn den har vært for domstolene.

(25) Vegvesenet hadde plikt til å foreta en relativt grundig kontroll av anbudet, og den lave prisen og store prisdifferansen i forhold til de øvrige anbudene var noe vegvesenet pliktet å reagere på. Prisen dekket bare en brøkdel av selve materialkostnadene, noe vegvesenet også var klar over. Prisen på den aktuelle prosessen var dårlig egnet til taktisk prising, fordi mengdene i prosessen etter all sannsynlighet måtte bli slik de var oppgitt, og også dette var vegvesenet på det rene med. Samme type materiale var priset andre steder i anbudet, og det var derfor lett å avdekke i hvilket leie en riktig enhetspris ville ligge. At det var store prisforskjeller på andre prosessposter i anbudet, er i denne sak irrelevant. Det avgjørende må være at vegvesenet oppdaget avviket og hadde interne drøftelser for å avklare hvordan man skulle forholde seg til den aktuelle prisingen.

(26) Rettingsplikten etter pkt. 13.2 er betinget av at feilen er åpenbar, men det kan – etter ankemotpartens mening – ikke innfortolkes noe krav om at det helt eksakt kan sies hva beløpet skulle vært rettet til. Det er imidlertid – for løsningen av denne saken – tilstrekkelig å fastslå at anbudet enten skulle vært avvist etter pkt. 12.4 eller rettet etter pkt. 13.2. Det ville ikke vært store problemer for vegvesenet å anvende avklaringsregelen i pkt. 13.3 annet punktum i dette tilfellet.

(27) De anbudsrettslige regler i NS-3400 pkt. 13.2 og pkt. 13.3 innebærer ikke noen innskrenkning i rekkevidden for avtaleloven § 32 første ledd av betydning i denne sak. Ved motstrid mellom anbudsreglene og avtalelovens regler må klarligvis reglene i avtaleloven gå foran. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at anbudsreglene bare gjelder i konkurransefasen, og at de avtalerettslige reglene kan påberopes senere, og da uavhengig av at anbudskonkurransen er avgjort. I praksis har man riktignok lagt inn en modifikasjon. Det er bare adgang til å rette prisen i anbudet opp til nest laveste anbyders anbud. I dette tilfellet skaper imidlertid denne modifikasjonen ikke noe problem. Avstanden til neste anbyder var nemlig 9 millioner kroner. En korrigering av feilen ville således ikke påvirket konkurranseforholdet mellom anbyderne.

(28) Tungtveiende reelle hensyn taler for å tillate en oppjustering av enhetsprisen. Tendensen i rettsutviklingen går i retning av å vektlegge rimelighet i større grad, og det stilles også økte krav til lojal kontraktsopptreden. Det ville være åpenbart urimelig hvis vegvesenet skulle profittere på den feilen som er begått.

(29) Veidekke ASA har for Høyesterett nedlagt slik påstand:«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte Veidekke ASA saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen for betalingen under pkt. 2 er 14 dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.»

(30) Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

(31) Det er ubestridt at Veidekke begikk en feil ved prisfastsettelsen vedrørende prosess 52.31, idet selskapet ved beregningen av enhetspris for denne prosessen anvendte kvadratmeterpris istedenfor kubikkmeterpris. Jeg nevner at anbudsgrunnlaget opererte med kubikkmeterpris som enhet, og at anbudspapirene på dette punkt ikke var til å misforstå. Den feilen som ble begått, skyldes således utelukkende Veidekkes forhold.

(32) Tvistespørsmålet i saken er om Veidekke har krav på å få rettet anbudet – og dermed kontrakten – på dette punkt. Veidekke har begrunnet sitt rettingskrav i avtalelovens ugyldighetsregler – særlig § 32 første ledd. Etter mitt syn er det imidlertid naturlig først å ta utgangspunkt i de særskilte regler om avtaleinngåelsen som gjelder etter anbudsinnbydelse, og som i dette tilfellet fremgår av NS-3400 pkt. 13.2 og pkt. 13.3. Jeg vil deretter behandle spørsmålet om avtalelovens regler i dette tilfellet innebærer et supplement til de anbudsrettslige regler.

(33) Etter anbudsfristens utløp er det som hovedregel ikke tillatt å gjøre endringer i et innlevert anbud, jf. NS-3400 pkt. 13.2 første punktum. Regelen er ikke helt unntaksfri. Anbudsinnbyderen skal – etter bestemmelsen i annet punktum – rette åpenbare feil som han blir oppmerksom på. Han kan også innhente nærmere opplysninger hos en anbyder for å avklare tvil i anbudet, såfremt uklarhetene ikke er så vesentlige at det skal avvises, jf. pkt. 13.3 annet punktum. En slik avklaring kan imidlertid ikke føre til en reell endring i anbudet. I så fall må anbudet avvises etter pkt. 12.4. Som fremhevet i dommen i Rt-1994-1222 er byggherren, dersom han vil anta et anbud, undergitt meget sterke begrensninger i de utspill han kan foreta seg før bindende avtale inngås. Det er hensynet til at konkurransen mellom anbyderne skal være på like vilkår, som tilsier at disse unntaksbestemmelsene må ha meget snever rekkevidde. Men også hensynet til byggherren, som – avhengig av hvilket standpunkt han inntar – vil kunne risikere krav enten fra vedkommende anbyder som har foretatt feilprisingen, eller fra en annen anbyder, trekker i samme retning.

(34) Jeg behandler først bestemmelsen om byggherrens plikt til å rette åpenbare feil som han blir oppmerksom på, jf. NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum. Bestemmelsen gjelder generelt for «åpenbare feil», men det er antatt at den først og fremst har betydning for åpenbare regnefeil, jf. Lasse Simonsen: Prekontraktuelt ansvar (1997) side 593 note 80. Kravet om at det skal være tale om åpenbare feil, inneholder to elementer. For det første må det være åpenbart at det foreligger en feil, for det annet må det være åpenbart hvordan feilen skal rettes. At også det siste kravet må være oppfylt, er etter mitt syn en konsekvens av at det er tale om en plikt som byggherren har til på egen hånd å rette anbudet. Denne forståelse av bestemmelsen er lagt til grunn i juridisk teori, jf. blant annet Krüger: Norsk kontraktsrett (1989) side 120, og fremgår nå direkte av forskrift om offentlige anskaffelser av 15. juni 2001 nr. 616 § 9-1 (3) og av forslag til revidert NS-3400 pkt. 6.6.

(35) Jeg bemerker at rettingsplikten etter pkt. 13.2 annet punktum må være den samme når det er tale om feil som har medført at prisen er blitt for lav, som når det er tale om feil som har medført at prisen er blitt for høy. Videre må rettingsadgangen være den samme uten hensyn til om endringen vil medføre en endret rekkefølge mellom anbyderne når det gjelder hvem som har inngitt anbud med lavest pris. Noe grunnlag for å skille mellom disse tilfellene gir bestemmelsen ikke. At rettingsplikten må være svært begrenset, fremgår av at det her er tale om en plikt for anbudsinnbyder til å rette anbudet uten hensyn til om anbyderen ønsker dette. Dersom anbyderen frafaller retting av en åpenbar feil, vil dette være en reell endring i anbudet som det ikke er adgang til, jf. NOU 1997:21 Offentlige anskaffelser side 84.

(36) Byggherrens plikt er begrenset til å rette åpenbare feil «som han blir oppmerksom på». Etter bestemmelsens ordlyd kreves det altså positiv kunnskap om feilen. Men bestemmelsen er i praksis gitt en videre rekkevidde – spørsmålet er om det er feil som er klart påviselige etter hva en normalt forstandig anbudsinnbyder måtte oppdage. Generelt vil jeg bemerke at utgangspunktet er at anbudsinnbyderen forholder seg til totalprisen i anbudet. Fordelingen på de enkelte poster vil være av mindre interesse for ham. Med mindre noe annet er bestemt, vil det være opp til anbyderen å fordele totalsummen på de enkelte poster. Anbudsinnbyderens mulighet til å vurdere riktigheten av prisen på de enkelte poster vil ofte være relativt begrenset. At det ikke forutsettes reell prising av alle enkeltposter, fremgår av NS-3400 pkt. 7.3 annet punktum hvor det heter at poster som «ikke er utfylt med pris, skal anses som innkalkulert i andre poster medmindre annet er angitt i anbudsbrevet». Sammenhengen i reglene tilsier således en streng fortolkning av begrepet «åpenbare feil» i pkt. 13.2.

(37) Anbudsrapporten, utarbeidet av konsulentfirmaet Grøner AS, inneholdt en oppstilling av samtlige prosesspriser til de forskjellige anbydere, og det fremgår her at Veidekkes enhetspris for prosess 52.31 var meget lav sammenlignet med prisen til de øvrige anbydere. Mens de andre anbyderne opererte med en enhetspris på mellom 1.333,85 kroner og 1.991 kroner, hadde Veidekke oppgitt en enhetspris på 74,72 kroner. Senioringeniør Øyvind Holemark, som vurderte anbudene på vegne av vegvesenet, reagerte umiddelbart på den lave enhetsprisen på prosess 52.31. Han rådførte seg med prosjektlederen og med en kontorsjef i Vegdirektoratet, og i disse samtalene ble blant annet den muligheten nevnt at Veidekke kunne ha oppgitt kvadratmeterpris istedenfor kubikkmeterpris. De andre mulighetene som ble nevnt, var taktisk prising og prisavslag. Lagmannsretten har lagt til grunn at disse andre mulighetene må ha vært vurdert som små, fordi det alt vesentlige av kostnadene ved prosessen gjaldt en vare hvis inntakspris kunne dokumenteres. Selv om vegvesenet – ifølge lagmannsrettens bevisvurdering – ikke trakk noen konklusjon om den mest sannsynlige årsaken, fant lagmannsretten at vegvesenet måtte ha hatt «en forholdsvis sterk mistanke om at det kunne foreligge en feilprising». Staten har ikke påanket lagmannsrettens bevisbedømmelse. Jeg kan på den annen side heller ikke se at jeg har tilstrekkelig grunnlag for å ta til følge Veidekkes anførsel om at vegvesenet hadde positiv kunnskap om feilen, og jeg henholder meg derfor på dette punkt til lagmannsrettens bevisvurdering.

(38) Lagmannsretten kom til at vilkårene for retting etter NS-3400pkt. 13.2 annet punktum ikke var til stede ved anbudsevalueringen. Lagmannsretten uttrykker dette slik:«I anbudsfasen var riktignok ikke feilen åpenbar i den forstand at den kunne ha vært konstatert på grunnlag av anbudsdokumentene alene, og heller ikke kunne det ut av anbudsdokumentene ha vært konstatert hva riktig pris skulle ha vært.»

(39) Gode grunner taler for at enhetsprisen på prosess 52.31 måtte fremstå som feilpriset. Det er umiddelbart vanskelig å se at den store differansen kunne ha noen annen årsak enn feilprising. Riktignok var det en rekke andre prosesser hvor variasjonene mellom prisene var tilsvarende store, men dette gjaldt for en stor del prosesser – for eksempel vedrørende tilrigging – hvor det av forskjellige grunner tradisjonelt kan være store forskjeller mellom anbudene. Dette var likevel ikke tilfellet for alle poster hvor differansen var meget stor. Feilen kunne ikke – slik som enkelte regnefeil – konstateres på grunnlag av anbudsdokumentene. Selv om de beste grunner talte for at det forelå en feil ved Veidekkes enhetspris, er det etter mitt syn likevel noe tvilsomt om feilen kan karakteriseres som åpenbar i forhold til bestemmelsen i NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum. Jeg minner om at det her er tale om en rettingsplikt som gjelder uten hensyn til anbyderens ønsker.

(40) Men selv om man skulle komme til at det for en normalt forstandig anbudsinnbyder måtte være åpenbart at det var benyttet feil enhetspris i anbudet, var det etter mitt syn ikke grunnlag for å si at det er åpenbart hvordan denne feilen skulle ha vært rettet. Det måtte riktignok – slik også vegvesenets folk gjorde – være nærliggende å anta at en eventuell feil i enhetsprisen skyldtes at Veidekke feilaktig har benyttet kvadratmeterpris istedenfor kubikkmeterpris. Men det var neppe den eneste mulige feil. Veidekke har – under henvisning til at isolasjonsplatene har en tykkelse på 5 cm – gjort gjeldende at den oppgitte enhetspris skulle vært multiplisert med 20. Det er imidlertid etter mitt syn ikke gitt at dette ville vært enhetsprisen i Veidekkes anbud. Enhetsprisen består av tre komponenter – innkjøpspris for varen, transportkostnader og arbeidskostnader. Det er ikke gitt at alle disse kostnadene er proporsjonale med kvantum. Selv om det antagelig her ville være tale om en relativt sett mindre differanse, finner jeg ikke å kunne si at det her er åpenbart hva anbudet skulle vært rettet til. Jeg er etter dette – i likhet med lagmannsretten og BFJR – blitt stående ved at vegvesenet i dette tilfellet ikke hadde plikt til å rette Veidekkes anbud etter NS-3400 pkt. 13.2 annet punktum.

(41) Lagmannsretten har forankret sitt resultat i bestemmelsen om at anbudsinnbyderen kan innhente nærmere opplysninger hos en anbyder for å avklare tvil i anbudet, jf. NS-3400 pkt. 13.3 annet punktum. Lagmannsrettens syn er at vegvesenet burde ha benyttet seg av denne avklaringsregelen, både for å kunne avgjøre om det forelå en feil i anbudet, og for å konstatere hva riktig pris skulle ha vært. Etter mitt syn kan man imidlertid ikke gjennom avklaringsregelen etablere en rettingsplikt utover den som følger av pkt. 13.2 annet punktum. En avklaring med anbyder som gjelder prising av poster, ligger utenfor det som er hjemlet i avklaringsregelen i pkt. 13.3, som står tilbake for avvisningsregelen i pkt. 12.4. Det fremgår direkte av bestemmelsen i pkt. 13.3 tredje punktum at avklaringen ikke kan medføre endring i «pris, leveringstid eller andre forutsetninger som har betydning for konkurranseforholdet». Bestemmelsen må etter mitt syn forstås slik at endring i pris alltid vil være en endring i konkurranseforholdet mellom anbyderne. Det kan ikke oppstilles som noe vilkår at prisendringen vil medføre en endret rekkefølge mellom anbyderne på dette punkt.

(42) Dersom det foreligger en feil ved anbudet som ikke omfattes av rettingsplikten i pkt. 13.2, blir problemstillingen om anbudet skal avvises. Noen plikt til å avvise et anbud hver gang anbudsinnbyder har en begrunnet mistanke om at det kan foreligge en feil i det, kan imidlertid ikke utledes av NS-3400 pkt. 12.4. Jeg kan ikke se at den uklarheten som forelå vedrørende prisingen for prosess 52.31 – som gjaldt noe mindre enn én prosent av kontraktssummen – i dette tilfellet innebar at vegvesenet hadde plikt til å avvise Veidekkes anbud.

(43) Det standpunkt jeg her er kommet til, er i samsvar med den uttalelsen som BFJR avga om saken foranlediget av Veidekkes forespørsel. Etter først å ha gitt en generell redegjørelse for rådets praksis på dette området og herunder gjengitt de sentrale deler av rådets uttalelse i sak 405 (1993), foretar rådet følgende oppsummering med henblikk på vår sak:«Rådet vil fortsatt ikke utelukke at det kan forekomme tilfelle der anbudsinnbyderen ikke kan bygge på de tilbudte priser. Det kan f eks tenkes tilfelle der entreprisen totalt sett kommer ut med en pris som ut fra en forstandig vurdering ikke kan være riktig. Eller det kan gjelde tilfelle der anbudsgrunnlaget er tvetydig eller uklart, slik at anbyderens misforståelse leder til at hans tolkning må legges til grunn.

Rådet erkjenner at prisforskjellen i dette tilfelle er meget betydelig. Saken skiller seg fra «dørleveranse»-saken BFJR 301 (1989) ved at man i den saken kunne se av anbudspapirene at anbudet var basert på en underleverandørs pristilbud som ikke inkluderte det fordyrende element som hovedanbyderen overså da anbudet ble forberedt (dørelektronikk). Slik ligger det ikke an i vårt tilfelle. Rådet viser til det siterte ovenfor, og understreker anbudsinnbyderens dilemma dersom man vil tillegge feilen betydning: Avviser anbudsinnbyderen tilbudet fordi det antas å bero på en feil, risikerer han at vedkommende anbyder faller ut av konkurransen uten at det fastslås med sikkerhet at det virkelig forelå en feil, noe som kan medføre erstatningsansvar. Oppregulerer man prisen til «normalnivå», kan også dette medføre erstatningsansvar. Går man i kontakt med anbyderen for å få avklart forholdet, vil de øvrige anbud være kjent, noe som kan åpne for spekulasjon.

Rådet er alt i alt kommet til at bransjen er best tjent med en tilnærmet unntaksfri regel om at enhetspriser i anbud ikke kan endres på annen måte enn ved oppretting av åpenbare feil av den art som NS-3400 pkt 13.2. handler om.»

(44) Jeg har gjengitt en så vidt stor del av rådets uttalelse fordi de reelle hensyn som taler for en restriktiv praksis på dette området, her kommer frem på en instruktiv måte. Dette er hensyn som i de senere år er blitt sterkere vektlagt enn tidligere ved vurderingen av anbudsrettslige problemstillinger.

(45) Veidekke har gjort gjeldende at bestemmelsene i avtaleloven § 32, § 33 og § 36 kan påberopes etter at avtalen mellom partene var inngått, selv om avtaleslutningen ble regulert av bestemmelsene i NS-3400 pkt. 13.2 og 13.3. Jeg vil først bemerke at det etter mitt syn kan være noe tvilsomt om den foreliggende feiltagelse reguleres av avtaleloven § 32 første ledd eller av den mer generelle bestemmelsen i § 33. For meg synes det ikke klart at den foreliggende misforståelse skal anses som en «feilskrift eller anden lignende feiltagelse» fra Veidekkes side. Jeg går ikke nærmere inn på denne problemstilling, som ikke har vært problematisert i prosedyren, fordi vurderingstemaet etter avtaleloven § 33 – slik denne bestemmelsen forstås i dag – vil være det samme som etter § 32 første ledd.

(46) Jeg er kommet til at Veidekke verken med grunnlag i avtaleloven § 32 første ledd eller i § 33 kan ha et mer vidtgående krav på å få avtalen – og dermed anbudet – endret eller rettet etter at kontrakten var inngått, enn det selskapet hadde på anbudsstadiet. Dette standpunkt – som også uttalelsen fra BFJR bygger på – følger av en naturlig harmonisering av de anbudsrettslige regler om avtaleinngåelsen og de avtalerettslige ugyldighetsregler. Jeg viser til at det rettingskrav som her er fremsatt, nettopp er begrunnet i forholdene slik de fremstod for vegvesenet under anbudsevalueringen. Og disse forholdene har – slik jeg har vurdert dem – ikke gitt grunnlag for noen plikt for vegvesenet til å rette eller avvise anbudet.

(47) Jeg finner det klart at den generelle bestemmelsen om avtalerevisjon i avtaleloven § 36 ikke kan gi grunnlag for Veidekkes krav om endring av den inngåtte avtalen. Kravet om endring av avtalen er begrunnet i forhold i forbindelse med avtaleinngåelsen, som etter mitt syn ikke ga grunnlag for å anse vegvesenet for å ha handlet i strid med de gjeldende anbudsrettslige regler. Den feilen som ble begått i forbindelse med utarbeidelsen av anbudet, og som er relativt beskjeden i forhold til den totale anbudssum, skyldes Veidekkes forhold og ikke uklarheter i anbudsdokumentene.

(48) Jeg er etter dette kommet til at staten v/Samferdselsdepartementet må bli å frifinne i søksmålet. Saken har reist prinsipielle og til dels tvilsomme og omstridte rettslige spørsmål av stor praktisk betydning. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

(49) Jeg stemmer for denne dom:1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

(50) Dommer Mitsem: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(51) Dommar Utgård: Det same.

(52) Dommer Lund: Likeså.

(53) Dommer Aasland: Likeså.

(54) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Vi bistår klienter over hele landet.